Vellykket møte I Oslo

Hvordan anerkjenne noe ingen vet noe om?

Vel 90 tilhørere møtte frem i Fanehallen tirsdag 14. februar for å høre fenrik Emil Johansen, forfatter av boken Brødre i blodet(Kagge forlag 2011), snakke om sitt syn på soldatyrket.

Det var Oslo forsvarsforening som arrangerte møtet. Fenriken understreket at dette ikke var noe foredrag om Norges deltakelse i krigen i Afghanistan. Formålet var å gi et innblikk i soldatprofesjonen – i hva det vil si å være en profesjonell soldat i krig for Norge – gjennom personlige erfaringer og med eksempler fra kampene i Afghanistan.

Begrenset evne til innlevelse
Allerede når en skal velge yrke enten ønsket er å bli brannmann, politi, soldat eller noe annet, så erfarer de fleste senere at gjøremålene i den daglige virkeligheten i større eller mindre grad avviker fra de forestillinger en hadde da valget ble tatt. Lignende mekanismer kan i følge Johansen også være med på å forklare hvorfor det norske samfunnet ofte har hatt vanskelig for å anerkjenne innsatsen til de som har kjempet for Norge enten det har vært som krigsseilere, FN-veteraner eller dagens soldater i Nato-forband. Det kan være vanskelig å forstå og leve seg inn i forhold og situasjoner en selv ikke har opplevd, og derfor kun har vage forestillinger om og kanskje begrenset interesse for. Derav overskriften: Hvordan anerkjenne noe ingen vet noe om (eller hva er)?

Et problem i dagens situasjon er at mange har glemt hva bakgrunnen er for at norske soldater fortsatt i 2012 tjenestegjør i Afghanistan: Et enstemmig stortingsvedtak basert på § 5 i Atlanterhavspakten som fastsetter alliansens forpliktelse til kollektivt forsvar, var grunnlaget for vedtaket som hadde utgangspunkt i terrorangrepet på USA 11.9.2001. De norske styrkene består av soldater som har vervet seg og derigjennom forpliktet seg til å kjempe for Norges interesser på de steder norske myndigheter bestemmer. De norske avdelingene er således verken leiesoldater eller lykkejegere som har dratt til Afghanistan på egenhånd for å tjene masse penger. De består av norske soldater som er sendt til dette fjerne landet for å tjene Norge – fordi Stortinget krevde det.

Det valget den enkelte soldat har tatt, er å bestemme seg for yrket. Johansen visste heller ikke selv hva det innebar å være soldat, da han som barn drømte om dette yrket. Han begynte i ungdommens HV som 16-åring og utdannet seg til minedykker under førstegangstjenesten i Marinen. Mulighetene for verving var små i Minevåpenet. Han søkte i stedet Telemark bataljon og begynte opplæringen til yrkessoldat i 2006. Det ble en mental reise i forhold til de forestillingene han hadde fått gjennom de erfaringer offiserer med tjeneste fra Libanon, Bosnia og Kosovo hadde formidlet. Fenriken hadde således ikke sett for seg at kunnskapene om kampene i skyttergravene fra første verdenskrig og invasjonen i Normandie skulle inngå som en viktigere del av opplæringen til strid i Afghanistan enn erfaringer ervervet fra de senere års norske fredsbevarende innsatser i blå beret.

Betydningen av trening
Utdanningen til minedykker var preget av hard seleksjon og individuelle ferdigheter. Faglig dyktighet som enkeltmann var viktig i opplæringen i Telemark bataljon også, men i tillegg kom betydningen av samhandlingen: Det å kunne fungere sammen i kamp, det å være en del av og representere noe større enn seg selv. Foredragsholderen gjennomgikk nokså detaljert det vi kan kalle grunnlaget for den mentale delen av treningen for å mestre kampsituasjoner og øke sannsynligheten for å overleve i strid, individuelt og som avdeling. Det vil føre for langt å gjengi alle momentene han var inne på, men jeg trekker frem et utvalg. Soldatene ble konsekvent omtalt som krigere. De skulle utvikle vilje til å ofre seg for hverandre og evne til å forvalte forskjellen på rett og galt. Mer krevende og avvikende normer i forhold til sivilsamfunnet var det trolig å utvikle et ønske om å komme i kamp og et positivt forhold til å drepe i strid. Nær beslektet med dette var treningen i å utvikle ekstrem vilje til å vinne og å være best. Dette innebar videre å måtte være villig til å ta risiko og om nødvendig ofre eget og andres liv. En profesjonell soldat skal også være stolt over yrke og avdeling, og vise stor grad av lojalitet. Oppsummert i beskrivende enkeltord kan en kriger karakteriseres som: Aggressiv, selvstendig, modig, ærekjær, samarbeidsvillig og hardfør.

Foredragsholderen la stor vekt på å formidle at grundig opplæring og trening er alfa og omega. Han fremholdt at ingen blir bedre av å delta i krig, forberedelsene må foregå hjemme gjennom nitidig å trene opp alle nødvendige ferdigheter en yrkessoldat må beherske. I disse aktivitetene gjelder det å forutse det verst tenkelige og ikke slurve unna. Det er ingen snarveier. Krigere må lære å grave korrekte stillinger og kunne skifte magasin, i tillegg må de være i god form. Erfaringer som er vunnet, må tas vare på. Likeså ble gammel lærdom tatt i bruk i form av reglementer fra første verdenskrig. Ofte hadde soldatene skyttergravsperiskop i en hånd, spaden i den andre. Hard og målrettet trening ga både god samvittighet og en følelse av å ha utnyttet tiden fornuftig. Realistisk trening innebærer også å øve under de vanskeligst tenkelige forhold.

I kamp
Johansen deployerte i 2007 som lagfører. Første kampoppdrag skjedde som del av en kompanistridsgruppe på 110 mann med støtteavdelinger og i samvirke med afghanske styrker. Under forberedelsene la han merke til at kjølecontainere og likvogner var klargjort. Det ble også tatt et siste bilde før avmarsj. Dette var et viktig ritual for å sikre at alle som var med ble husket i tilfelle det skjedde tap under trefningene. Fenriken fortalte videre levende om sine inntrykk da de rykket inn i fiendeland og grov seg ned i stillinger mens de betraktet lysene fra lommelyktene på høydene der motstanderne hadde sine posisjoner. Fienden brukte lommelyktene til å sende meldinger seg i mellom. Da Johansen kom i kamp og fikk ilddåp, kom opplæringen til sin rett. Det å skyte mot en motstander inngikk som en del av treningsrutinen, noe han automatisk falt tilbake på da de kom under ild – å skyte tilbake fremsto som den naturligste ting å gjøre.

Etter hvert ble kamprutinene innarbeidet. Hver fremrykning medførte graving av nye stillinger, tildeling av sektorer og å få bombekasterne i stilling. Ofte var forflytningene lange med sprette trefninger. Bortsett fra bedre sambandsutstyr og større muligheter for å forflytte avdelingen (det siste en betraktning fra referenten), var fremgangsmåten med dekningsrom og beskyttelseskanaler ikke vesentlig forskjellig fra metodene soldatene benyttet under første verdenskrig for å unngå fiendens ild. Fenriken trakk i sammenheng med de stadige forflytningene frem stormingeniørene som alltid gikk i front og lette etter veibomber, noe som var en særlig utsatt oppgave. Han fremholdt at dette er en for lite påaktet gruppe av soldater. Siden det er så få av dem, er det også en av de personellkategoriene det har vært drevet mest rovdrift på i Afghanistan.

Etter som tiden gikk og angrepet fortsatte, ble både hygienen og komforten stusselig for den enkelte soldat. En liten sekk med personlige effekter inneholdt kun det aller nødtørftigste når operasjonene pågikk i en måned og tilbudet om hvile var å sove i stilling. De høye sommertemperaturene og variasjonene i temperatur fra i overkant av 50 grader om dagen ned til 10 grader om natten, var en stor påkjenning. Under slike forhold er tilgang på kaldt vann den største nytelse og en mulighet for å sove den beste velferden. Galgenhumor var et viktig middel til å ta vare på og holde hverandre i sjakk, samt for å vedlikeholde og styrke motivasjonen. Et særlig minne var feiringen av 17. mai. Mens avdelingen gjennomførte en angrepsoperasjon til fots og den enkelte soldat hadde opptil 70 kilo med oppakning på ryggen, ble ”Ja, vi elsker” spilt fra en høyttaler på en av vognene. Termometeret viste 49 grader i skyggen.

Andre utfordringer

Foredragsholderen kom deretter inn på samvirket med de afghanske styrkene, ANSF. Dette samarbeidet bød på store utfordringer. Språkbarrieren ble avhjulpet av innleide tolker. Soldatene fremstod utseendemessig ikke særlig forskjellig fra lokal milits. Det kunne være vanskelig å se forskjell. De afghanske soldatene som kom fra ulike folkegrupper, var i alminnelighet utrente og dårlig betalte. Deres motivasjon var ofte preget av kortsiktige mål som eksempelvis å sørge for at familien fysisk overlevde vinterens kulde til neste vår. Denne type forhold gjør at det kan oppstå et betydelig avvik i måloppfatning mellom afghanere og styrkene som støtter dem. En utfordring i kamp var at kampgrupper av taliban-soldater ofte brukte barnesoldater. Smågutter, gjerne barn som gjette, fikk speideroppdrag. De rekognoserte og rapporterte når koalisjonstyrkene rykket frem. Selv om de i en slik setting folkerettslig var lovlige mål, var det ikke til å leve med å skyte på disse.

Et innblikk

Deretter viste fenriken forsamlingen en sammensatt videosnutt med scener fra kamphandlinger – en kavalkade av opptak fra ulike trefninger. Han kommenterte i tilknytning til videoen ulike behov og måter den enkelte soldat har for under ild å uttrykke seg for å holde kampviljen og stridsevnen oppe, noe som krever en enorm konsentrasjon om det som skjer. Etter mer enn syv timers konstant stridskontakt blir noen tause, andre oppstemt. Det siste kan komme til uttrykk gjennom å flire, hoie eller juble, kanskje når noen får inn et treff på fienden. Alle soldatene i avdelingen løsnet skudd mot fienden, noe som helt klart var et uttrykk for det høye treningsnivået. Forskning har nemlig vist at av amerikanske soldater i hæren har langt fra alle løsnet skudd når de kom opp i stridssituasjoner. Under første verdenskrig var det således to av seks som avga ild, i Korea-krigen fire av åtte, mens det i dagens avdelinger er 80 til 90 prosent.

Under visningen av videoen lærte vi også at en styrke på 30 mann ble omringet og angrepet fra 360 grader i fire timer. Treningen ga uttelling også her. Alle mann gikk ”til pumpene” med krummet hals og avdelingen lyktes i å slå seg ut. Gjennom å ta tilhørerne med på å oppleve en slik situasjon, også ved å se og høre, tror jeg at de fleste i salen etter dette forsto betydningen av: Det siste bildet før avmarsj, noe vi også omtalte tidligere. Etter 30 dager i felten ble det en tragisk avslutning under tilbaketuren til basen. Det ble en særlig spesiell hendelse for foredragsholderen og hans vognfører. Sistnevnte var den eldste av soldatene og deres vogn hadde kjørt i front i et par dager. På kampoppdrag pleide de å skifte rekkefølgen på vognene annenhver dag, noe som skjedde i forbindelse med at avdelingen hadde hatt en stopp. Ikke lenge etter at tilbaketuren startet opp igjen, traff lederkjøretøyet en vegbombe. Vognføreren som var 22 år gammel og den yngste blant soldatene, ble drept.

Avdelingen gikk straks over i angrepsmodus, men etter kort tid innså de at fienden var for langt unna. Det var hardt gjennom kikkerten å observere at 11 fiendtlige soldater utenfor våpenrekkevidde feiret at en høyt verdsatt kamerat var blitt drept. Det var heller ingen flystøtte tilgjengelig. At den ansvarlige lederen i en slik situasjon i avmakt og affekt karakteriserer motstanderne som ”usle kryp”, kan vel ikke forundre noen med litt evne til innlevelse. Fenrikens refleksjon var at en slik opplevelse ga innsikt og forståelse for at det følelsesmessig kan være vanskelig å kontrollere sine naturlige reaksjoner som i denne type sammenheng gjerne kan være en impuls om å ta hevn. En profesjonell soldat må derfor også lære seg å ta tap og huske at da fiendens stillinger ble truffet og satt ut av spill, så var det krigerne i egen avdeling som jublet. Slike hendelser tydeliggjør også betydningen for soldatene av å ha en sanitetstjeneste som fungerer i strid. Det er den eneste tryggheten og på mange måter den viktigste livsforsikringen. Saniteten er således en sentral brikke som sammen med andre viktige detaljer bidrar til å holde motivasjonen oppe i det daglige.

Det er tungt å bære tapet av en fallen bror. Avdelingen brukte mye tid og energi på å ta det ødelagte kjøretøyet fra hverandre for å kunne bringe det ut av området og tilbake til basen. De ønsket å frata fienden muligheten til å bruke vognen som trofé. Neste dag var avdelingen på nytt oppdrag. Det å møte fienden i kamp etter tapet var også på en måte å hedre den som var falt. Deretter gikk turen tilbake til leiren for å ta avskjed og bearbeide de emosjonelle følelsene etter strid og tap – bli menneske igjen. For å overleve fysisk og mentalt er det avgjørende å ha et nødvendig, avklart forhold til å drepe i kamp. Det er noe annet enn å ha en positiv holdning til å ta liv.

Hjemkomst

Mottakelsen ved hjemkomsten som ble avholdt på flyplassen, var den siste av sitt slag. Avdelingen stilte opp i en hangar og en general fra en annen forsvarsgren holdt en kort tale som kun ble oppfattet bruddvis, siden brølene fra fly som tok av og landet stadig overdøvet det som ble sagt. Deretter ble det delt ut medaljer til dem som hadde vært ute for første gang, samt en metallbit til hver av dem som alt hadde medaljen på brystet. Til slutt ble ”Ja, vi elsker” avspilt, også den kunne på grunn av støyen bare høres stykkevis.

De senere tilsvarende seremonier har foregått på festningsplassen på Akershus festning. Både stedet og de myndighetspersoner som i dag møter frem der også familie og venner er velkomne til å være til stede, gir på alle måter en mer verdig – og riktig – ramme. Dette burde selvsagt for lengst ha vært en selvfølge for et arrangement der nasjonen Norge skal takke for og vise anerkjennelse til avdelinger og den enkelte soldat som har kjempet i strid for fedrelandet. Selv om det derfor var på høy tid at det ble tatt et slikt grep, mener referenten at de som endelig ordnet opp, fortjener ros. Også for at det parallelt har blitt tatt positive initiativ overfor veteranene for å bedre deres kår. En egen veterandag knyttet til 8. mai er et av tiltakene denne referent synes er et betydelig fremskritt med tanke på å vise respekt både til etterlatte av dem som har ofret livet for Norge og til dem som satte livet på spill, men som overlevde.

Svar på spørsmål
I spørrerunden kom det blant annet frem at soldatene får for lite hvile mellom hvert oppdrag ute. Mange har deltatt hvert år siden 2007, og flere er nå på vei ut igjen. Enkelte har vært ute seks måneder i året siden 2004. Selv om foredragsholderen ikke benyttet det ordet, mener referenten at ut fra det vi vet fra forskning på dette feltet, kan dette kun betegnes som grov rovdrift.

På den annen side fremholdt og understreket fenriken at yrkessoldatene er en ressurssterk gruppe. De fleste greier seg meget godt senere og har med seg holdninger, innsikter og erfaringer som kan komme til stor nyttig i mange sammenhenger, ikke minst i jobbsiyuasjoner. Det er derfor viktig at oppmerksomheten mot og fremstillingen av veteranene i offentligheten ikke bidrar til å stakkarsliggjøre dem som gruppe, men samtidig er det avgjørende å ta skikkelig vare på dem som har det vondt og trenger hjelp.

På spørsmål om hvordan situasjonen utviklet seg i Afghanistan, nøyde Johansen seg med å trekke frem at de ulike gruppene – ikke bare nødvendigvis taliban – tydelig hadde startet å posisjonere seg med tanke på tiden etter alliansens tilbaketrekking. Den innbyrdes maktkampen hadde med andre ord startet.

Avslutning
Jeg er sikker på å ha de fremmøtte med meg når jeg konkluderer med at dette ble en meget interessant og lærerik kveld. Jeg sitter igjen med et klart inntrykk av å ha møtt en åpen, ærlig, reflektert og moden fenrik som formidlet et meget krevende tema på en nøktern og troverdig måte. Vi som hadde møtt frem har i hvert fall fått betydelig større innsikt i hva det innebærer å være profesjonell soldat, en kriger i det norske Forsvaret. Jeg er i tillegg overbevist om at mange vil ha glede av å lese boka. Jeg hjelp for dem som tenker på å kjøpe denne, henger ved en link til en anmeldelse skrevet av forsker Elin Gustavsen ved Institutt for forsvarsstudier.

Roald Gjelsten
Styremelem i Oslo Forsvaarsforening